Gullringen

Del 1

Ingen penger igjen. Hva skal jeg gjøre?, tenker Judith. Barna er sultene, og sulten gnager i magen på meg og Alf også.

For 5 år siden

Alt hadde vært så fint. Hun ser ned på den fine gullringen hun fikk når de giftet seg. Etter er stund hadde Alf vært så heldig å få jobb på fabrikken Grorud Jernvare, og de hadde fått leie et fint lite hus på Grorud, med både kjøkken og stue.

1940

Så kom krigen. Allerede den første dagen, 9. april, ble alt snudd på hodet. Mannen min Alf hadde bursdag, og vi hadde hørt sirener for flyangrep om natten. Han gikk som vanlig til jobben på morgenen, men kom ikke hjem igjen! Bombene falt på Kjeller, og jeg torde ikke å gå å spørre etter han før neste dag. Og når jeg kom dit sa de at han ikke hadde møtt opp på jobben den morgenen som krigen startet, ingen hadde sett han.

Dagen etter kom flykningstrømmen fra Oslo. De ble tatt godt imot av alle, også av Judith og de to barna, Lillian på 2 år og Oddvar på snart 5 år. Det var tryggere å være flere i huset disse første dagene av krigen, mannen min var borte, men med alle gjestene i huset måtte jeg også tenke på andre ting. Etterhvert forsto jeg at han var reist for å krige mot okupantene lenger inn i landet.

Da bombingen sluttet og det ble tryggere inne i byen, reiste flyktningene tilbake til hjemmene sine. Men hos oss var det ikke en matbit igjen. Alt av matforåd var borte. Tilbake satt jeg og barna uten mat og uten Alf. Hvor er han ?

Det tok to måneder før han kom hjem, jeg takket Gud for at alt var bra med han. Krigen og kampene ville han ikke snakke om, annet enn at han satt som fange i Lillehammer kirke.

1943

Nå var det gått nesten 3 år siden da, og selv om vi sparer alt vi kan er det umulig å skaffe nok mat. Og nå har vi ingen penger igjen!

Da tok hun beslutningen, mat måtte vi jo ha.

Det lille huset de bodde i lå rett nord for Grorud, og Judith visste at det var mulig å skaffe mat i Oslo. Så hun gikk lett nedover de 16 kilometerne til byen, mens hun knuget på det kjære hun hadde i hånden.

På torvet var det mange boder, men ikke så mye liv og varer som det hadde vært før Norge ble okkupert av nazistene. Hun skalv inni seg, og forsøkte å la være å se på de tyske soldatene som patruljere rundt torvet.

Da tar hun mot til seg og går bort til en torghandler som har smilerynker og ser snill ut.

Hun strekker fram hånden og viser fram gullringen.

-Hvor mye potet får jeg for gullringen?

Med klump i halsen tar hun fatt på hjemveien, med 30 kg potet i en sekk på ryggen. Den blir tyngre og tyngre etterhvert som hun går hjemover. Stadig må hun stoppe opp og skifte tak i sekken.

Men som hun gleder seg! Nå skal de spise seg ordentlig mette!

Og det blir kokte poteter og deilige lomper i mange uker fremover for den lille familien nord på Grorud.

Til del 2