Vinteren 1943 var vi skrubb-sultne

Del 2

Okkupasjonen av Norge har snart vart i fire år vinteren 1943, og det er ikke mulig å skaffe nok mat i byen.

Alene hjemme

Det er iskaldt på soverommet på loftet når vi våkner tidlig på denne vinter-morgenen, men vi hører at mamma og pappa snakker alvorlig sammen nede på kjøkkenet. Vi rasker sammen klærne og tar de med ned trappa og skynder oss inn på kjøkkenet.

Inn i varmen

«God morgen, gullene mine,» sier mamma i det vi kommer inn på det gode og varme kjøkkenet. Hun prøver å smile, men vi ser at det ikke er lett. Pappa er allerede på vei ut av døra. Han er så heldig at han har en jobb fabrikken Grorud Jernvare, ikke så langt ifra den hytta som vi bor i. «Ha det bra i dag unger! Vi ses til middag!»

Viktig oppgave

Så snart pappa er ute forteller mamma at hun har et ærend og må bli borte en stund. Vi får i oppgave å koke potetene til middagen. Nå for tiden er det lite med mat, så vi spiser grådig brødskiven til frokost. Aldri er det så mye mat at vi blir skikkelig mette.
Broren min Oddvar er 7 år, så han får hovedansvaret for potetkokingen. Han har jo lært seg klokka allerede, og kan følge med på vegguret. Jeg har nettopp fylt 5 år og er stor nok til å hjelpe til. » 2 poteter til pappa, 2 poteter til hver av oss, hvor mange blir det Oddevar?» Stolt viser Oddvar til mamma at han har lært å regne. «2+2+2+2. Det blir 8 det!» » Så må dere huske å fyre godt opp i ovnen, og sette potetene på så de blir ferdige til vi kommer tilbake. «Ja, det klarer vi, såklart!» sier vi i kor.

Vi venter tolmodig

Klokka går sent mens vi venter, jeg leker med tøydokka som den snille nabokona har gitt meg. Det er gøy å leke mor, far og barn, men etter en stund vil ikke Oddvar være med lenger. «Det er mye artigere å lese,» erter han. Jeg har bare lært 4 bokstaver enda, og synes ikke lesing er noe morsomt.
Endelig er tiden kommet for å sette på potetene. Gjett om vi er sultne! Først vasker vi dem i det kalde vannet som vi har helt oppi en balje, så legger vi ekstra med ved inn i ovnen for å få fart på oppkokingen. Oddvar er grei, han lar meg legge ved i ovnen, og det er så spennende.

Etter at potetene har kokt i 30 minutter, løfter Oddvar forsiktig på lokket for å kjenne etter om de er kokt. «Ja, de er helt perfekte», sier Oddvar når gaffelen glir lett inn i en potet. «Nå er det bare å helle av vannet», sier han. Forsiktig løfter han potetkjelen bort til vasken, og heller av det kokende vannet. Så setter han potetkjelen på bordet.

Vi får en idè

Det lukter så godt, vi sitter ved siden av kjelen og snuser inn den gode potetlukta, Mmm. Da får vi en idè! Siden vi er så sultne kan vi jo smake på en potet, bare sånn mens vi venter, det kan vel ikke gjøre noe. Vi finner rask fram en kniv og salt. Så skreller vi med flid, ikke en potetbit blir igjen på skallet. Vi salter poteten og spiser først en liten bit, så en bit til og litt til og snart har vi spist opp hele poteten.
En potet til kan da ikke gjøre noe! Raskt er vi igang med å skrelle igjen, og nyter poteten med salt på. Da klarer vi ikke å stoppe, en potet til, en til og vips så er det ikke fler igjen.
Nå var gode råd dyre. Mamma og pappa kunne komme når som helst, og hva har vi gjort? Spist opp alle potetene som vi skal ha til middag…
Da får vi det travelt, jeg løper ut med potetskrellet, og gjemmer det. Fort tørker jeg av kniven og setter saltbørsa på plass. Oddvar vasker nye poteter og setter de på ovnen.
Akkurat da hører vi det går i døra, og inn kommer mamma og pappa. Gjett om vi fikk kjeft! Potetene hadde ikke begynt å koke engang, og vi turte selvsagt ikke å si noe. Det forble min og Oddvar sin hemmelighet. Men jeg glemmer det ikke!

Til del 1